En modifisert selvsimulering-hypotese.

Det dominerende paradigmet, materialisme og vitenskapelig positivisme, antar at materie er primært og sinnet er en bieffekt. Denne antagelsen er ikke et funn; det er et utgangspunkt. Og det fjerner stille hele klasser av løsninger fra bordet.

Den modifiserte selvsimuleringshypotesen reverserer rekkefølgen. Sinnet er primært. Universet er en selvforvaltende, selvobserverende prosess der bevisstheten deltar i å forme det som blir fysisk. Materie vedvarer, men som et stabilisert uttrykk for sinnet, ikke det motsatte.

Dette er ikke nytt. Det gjenspeiler de gamle åndelige tradisjonene som plasserte bevisstheten i sentrum. Det som er nytt er at moderne fysikk, målingsavhengig virkelighet, informasjon som substrat, observatøreffekter, ikke lenger utelukker det.

Innenfor denne rammen slutter UAP å være en belastning for fysikken og blir et sammenhengende fenomen.